Forebygging av borreliose og andre flåttbårne problematikker

Flåtten: et stort problem i Vestmar regionen

Flåtten vi har her i sør-Norge er i hovedsak skogsflåtten, Ixoides ricinus, men det er oppdaget hele 13 forskjellige typer med flått. Flåtten i seg selv er sjeldent ett problem, da den ikke er farlig for de fleste: det er noen hunder og katter som reagerer allergisk på flåttbitt, og vil få store utslett etter bitt. For slike individer, hunder og katter, vil vi velge andre typer flåttmedisiner, enn den vi foretrekker.

Problemet med flåtten er at den suger blod, og igjennom det overfører sykdommer. I Kragerø, Drangedal, Gjerstad, Risør, og Bamble traktene, som de fleste av våre syke pasienter kommer fra, er det hovedsakelig borreliose som er et problem. I tillegg ser vi veldig ofte anaplasmose som en ko-infeksjon (infeksjon samtidig). Noen veldig sjeldne ganger, ser vi kun anaplasma infeksjoner, uten borreliose. Det er litt vanskeligere å diagnostisere, men jeg kommer tilbake til det.

I de senere år, siden importen av gatehunder tok til i 2012, har det blitt isolert flere sykdommer som kan smittes gjennom forskjellige flåttarter. Noe som er litt merkelig er at i Oslo traktene har det blitt diagnostisert en sykdom som heter babesiose hos hunder som ikke har vært utenlands. Denne skulle ikke kunne forekomme, da de flåttene som tradisjonelt overfører disse, skal vi ikke ha i Norge. Det viser bare at gir du infeksjonssykdomer nok tid og mulighet, vil de tilpasse seg nye miljøer.

FLÅTTMEDISINER

Det er mange forskjellige medisiner vi kan tilby for å forebygge flåttsykdommer. Dette anbefales på det sterekste til både hunder og katter. Også kaniner som er ute i gresset, bør behandles forebyggende.

De siste årene har vi fått en medisin som heter Bravecto. Dette har vært i form som en godbit, som hunden spiser (normalt veldig fornøyd med å få denne), også er dør all flåtten som biter seg på i løpet av veldig kort tid. Men man må forvente å se flåtten spasere over pelsen. Når de setter seg fast, og biter, vil giften begynne å virke på flåtten, og den vil dø fort. Og bare visne bort. Vi har sett på turer med egne hunder at flåtten har bitt seg fast, notert oss bittstedet, og når vi kommer hjem, er det ikke noe igjen av flåtten, etter bare 1 times tid. Det er ikke nok tid for flåttens overføring av borreliose og anaplasmose. I teorien, kan visse andre eksotiske sykdommer overføres, men det er et mer teoretisk problem for de fleste, med mindre du skal ut å reise; da anbefaler vi at du tar kontakt med oss, så vi kan få høre hvor du skal, så vi kan forebygge på korrekt måte ikke bare borreliose, men mange andre sykdommer som smittes gjennom forskjellige insektsbitt.

Den store fordelen med Bravecto er at den holder i 3 hele måneder, før du må gi på ny. Når de 3 månedene er omme, bør du alltid gi ny tablett, selv om du ikke ser flått. For flåtten er veldig følsom for tørke, og du vil ikke nødvendigvis se de minste flåttstadiene, larvene og nymfene, er ekstremt vanskelige å se uten forstørrelse hos de fleste hundene og kattene. Disse kan også overføre sykdom, og det uten at du har sett at hunden har blitt bitt (katter blir ikke syke av borrelia bakteriene vi har i Norge). Ved å forsette behandlingen etter 3 måneder, til frosten kommer, vil du redusere sjansene for flåttsykdommer enormt. Og du får ikke et stort problem i hage og nærmiljø, da flåtten dør.

Det har vært mange rykter om Bravecto, om at disse er ekstremt skadelige. Det er ikke den erfaringen klinikere har, og legemiddelkontrollen har vist at hundene og kattene tåler disse produktene veldig godt. Noen få får oppkast og løs avføring en eller to dager, men medisinen blir fortsatt tatt opp: du kan redusere dette problemet ved å gi flåttmedisinen med mat. Bravecto har også kommet i dråpeform, som ungår dette problemet.

En annen fordel er at når medisinen først har blitt gitt, så kan hunden bade og leke ute hele sommeren, uten å tenke på at medisinen blir vasket bort, eller miljøet blir skadet.

Det er noen tilsvarende medisiner, som heter Nextguard, som har noe av de samme stoffene som Bravecto. Men disse varer bare i 1 måned. Da går du glipp av en av de største fordelene ved denne nye medisinen; lang effekt.

Det finnes flere forskjellige typer halsbånd. De fleste tåler disse godt, og er gode valg, men noen får allergiske reaksjoner på dem. Og de må taes av når hundene skal bade, da de er skadelig for fisk, og vil bli vasket ut hvis hunden bades med sjampo. I tillegg kan de falle av, og da må du kjøpe ny. Hvis dette ikke er problemstillinger, kan dette være lange og gode valg for sommeren. Fordelen er at de repeller (frastøter) flåtten, og det vil hindre at disse biter, som igjen er bedre for noen sykdommer (som vi ikke har dokumentert i Norge per dags dato), spesielt hvis du skal nedover på kontinentet.

Du må aldri finne på å kjøpe flåtthalsbånd med urter eller urteekstrakter: ikke bare har de dårlig effekt, men vi har hatt livstruende bivirkninger fra disse. Mange som har kommet inn med slike produkter, har oppdaget at flåtten faktisk blir tiltrukket av halsbåndet. Historier om at de fungerer, handler mest om at dyrene ikke oppholder seg der hvor det er flått, eller det er veldig tørt, og derfor å ikke får (synlige) flått.

Exspot er det produktet som har vært brukt lengst i vår region, siden 1990-tallet. Det fungerer greit hos noen, men vi har veldig lang liste med bivirkninger fra disse. De er ekstremt giftig til katter, og skal aldri brukes til katter, selv i reduserte doser: dyrene får kramper, og må ha intensivbehandling i opp til 48 timer, noe som blir veldig dyrt. Exspot må gies hver 3dje uke, og selv da ser vi at flåtten virker som om den har blitt delvis resistent mot dette produktet.

Bayvantic er et produkt vi fortsatt anbefaler til pasienter som ikke tåler flåttbittene, eller skal nedover i europa, hvor det er andre utfordringer, enn de vi har i Norge. De må appliseres direkte på huden hver 3-4. uke, og vil forsvinne noe fortere hvis hunden bader mye. Men er veldig effektive i å hindre at dyr blir bitt, også av andre blodsugere, som mygg og lopper. Dette er et tilleggsalternativ til de pasientene som reagerer på myggbitt, og for de som skal nedover til middelhavsland. Det er ingen problem å gi dette sammen med Bravecto.

Det finnes mange som vil tjene penger på dyret ditt, og selger mange forskjellige ting. Hvitløk har vært, og i visse kretser fortsatt er, populært. Det er ingen dokumentasjon på at det fungerer. Og hvitløk, uavhengig av form, har dokumenterbart giftig effekt, med individforskjeller på følsomhet. Dette, og andre urter, frarådes på det sterkeste. Ikke bare utsetter du dyret for potensielle bivirkninger fra «medisinen», men de fleste fungere så dårlig/ikke i det hele tatt at pasientene lett får sykdommer, som ellers ville ha blitt forebygget med skikkelig medisiner. Før du kommer med påstanden om at vi er kjøpt og betalt av BigPharma (noe vi desverre ikke er), kan jeg fortelle deg at jeg tjener veldig mye mer på å behandle en forgiftning fra slike produkter, eller borreliose, sammenlignet med hva vi sitter igjen med ved å skrive ut resepter på Bravecto: jeg må skrive ut ca 100 resepter for prisen av en lett forgiftning!

VAKSINE MOT BORRELIOSE

I Vestmar regionen og omeng (Kragerø, Drangedal, Gjerstad, Risør, Bamble) er det ingen infeksjonssykdommer som vi finner så ofte som borreliose. Det at vi har en vaksine, som er effektiv mot denne sykdommen, burde har resultert i at alle hundeiere stod i kø for å få denne. Det gjør desverre alt for få eiere. Vi ser at selv veterinærer i regionen har liten fokus på denne effektive vaksinen. Fra andre deler av landet, kan det være forståelig at eiere ikke har fått opplyst om farene ved sørlandet, da det er få steder i Norge med samme mengde sykdom, som vår region.

Vaksinen gis første gang to ganger med 3-4 ukers intervall. Deretter er det en gang i året. Dette er mest effektivt å bli gjort på vinterhalvåret, da hunden får en ekstra beskyttelse mot de første flåttene som titter opp om våren, før du (som jeg) får somlet deg til å gi flåttmedisinen. I tillegg så gir det litt ekstra beskyttelse hvis du ikke husker på å gi flåtttabletten når medisinen har gått ut av kroppen. Spesielt aktuelt etter varme, tørre sommere, hvor man ikke ser at flåtten venter på fuktighet, før den dukker opp på ny!
Vaksinen er ikke isteden for flåttmedisiner, men i tillegg til. Det er viktig å huske at det er flere sykdommer enn borreliose der ute, og fler kommer. Og selv en vaksine er ikke 100%.

Det som gjør denne vaksinen veldig spennende, er at den faktisk fungerer i flåtten. Når flåtten biter, suger blod, og får blod i tarmen sin, vil dette aktivisere borreliosebakteriene som er i tarmen. Disse vil normalt bevege seg gjennom tarmveggen til flåtten, og opp i spyttekjertlene til flåtten, før den spyttes inn i kroppen til det dyret flåtte suger på, sammen med antikoagulanter. Da vil dyret kunne bli sykt. Men vaksinen blokkerer overføringen av bakterien fra tarmen til lymfesystemet til flåtten, gjennom å hindre noen reseptorer som er viktig for denne passasjen. Flåtten blir faktisk syk av borreliosebakteriens fremferd, så den er nok glad for at du vaksinerer også. Selv om det siste punkte kanskje ikke er det viktigste.

BORRELIOSE

Den klassiske borreliosevarianten vi kjenner til i Norge, er forårsaket av en bakterie som er i slekt med leptospirosebakterien, en så kalt spirochete. Borreliosebakterien kan kun overleve i vertsdyr, som flått og forskjellige varm- og kaldblodige dyr som forårsaker Lyme borreliose, avhengig av borrelia-arten. Vi deler inn i 13 forskjellige forskjellige borrelia-arter, på bakgrunn av genene. Det er 3 typer som er viktige i Eurasia; Borrelia garinii, B. afzelii, og B. burgdoferi sensu stricto. Den sistnevnte er den som vi ser som hovedproblemet på dyr i vårt område.
En annen borreliose-sykdom, som vi ikke er plaget med her i landet foreløpig, er Relalpsing-feber borreliose. Denne kan i teorien komme til landet, da vi har visse av flåttartene som kan overføre denne. Det er derfor veldig viktig å forebygge import av flått fra fjerne land og himmelstrøk.

På mennesker, er mange kjent med erythema migrans, som vises over, med takk til Pr. AF Petavy . Dette er en kronisk sak fra Lyon, Frankrike, og sendt meg fra Boerhinger Ingelheim. Takk til dem også. Disse kan man se på mennesker, men mer sjelden å se på dyr. Se lengre ned.

Borreliosebakterien, og videre vil jeg i hovedsak fokusere på den klassiske formen vi ser i Kragerø-regionen, er avhengig av mange forskjellige arter i naturen. Hele livssyklusen tar 2 år å fullføre. Eggene legges i miljøet på vårparten, når snøen forsvinner. Tidligere ble det hevdet at eggene kunne være smittet fra moren. Det ser ikke ut til å stemme, eller kun i eksepsjonelt sjeldne tilfeller. Larvene som klekkes regnes som friske, men vil fort forsyne seg av blod fra gnagere og småfugler: smitten får de fra disse. Larvene drikker blod en gang i løpet av sommeren, før de overvintrer, og neste vår blir larvene til nymfer. Disse drikker blod fra vertene i løpet av tidlig vår/sommeren. Nymfene fôrer på mindre pattedyr og større dyr, som hunder og katter, eller mennesker. Nymfene blir deretter til voksne i løpet av høsten. De voksne individene fôrer generelt på større pattedyr, som hunder, rådyr, elg, o.l. hvor de også parrer seg. Hunnene dør etter at de lagt eggene sine, og syklusen fortsetter neste vår.

Larvene blir ofte smittet ved første fôring på små gnagere, og borreliosebakterien overlever i larvene til disse blir til nymfer. Nymfene er smittefarlige fra neste vår. De større pattedyrene har oftest får lav konsentrasjon av bakterien til at smitte overføres effektivt. De mindre pattedyrene vil være ha et større smittepress. Det ser ut til at smitten må være til stede i gnageren før ny flåttlarve/nymfe suger, for å få en effektiv smitteoverføring.

Undersøkelser av andre blodsugende innsekter, som andre typer flått, lopper, lus, mygg, o.l. har fått dokumentert å innha borreliose bakterien. Men det ser ikke ut til at disse er effektive smittespredere, hvis de i det hele tatt kan klare det. Men lar man naturen få prøve seg over lengre perioder, finner de ofte en vei. Så reduksjon av smittede individer, spesielt ved inførsel av dyr fra ekostiske strøk, er alltid ett mål i seg selv.

Borreliose forbinnes oftest med skogsmiljø, men det er absolutt mulig for borreliabakterien å fungere i mer parklignende områder. I Kragerø vet vi at det er smitte hos hunder som lever hovedsakelig i byen, som på mer skogslignende områder. Det at man er lite i skogen, er ingen grunn til å la være å behandle hunden og katten mot flått. Ei heller mot å vaksinere hunden mot borreliose. Hos noen med katter, har vi sett at flere år uten behandling av katten mot flått har resultert at hagen har blitt full av flått. Og flått finner vi ofte på dyr som går gatelangs.

Borreliosebakterien overlever frysing og lagring. Semen har er faktisk en potensiell kilde til spredning, noe som er viktig med tanke på import av sæd fra dyr i andre land. Vi mennesker er flinke til å hjelpe patogene agens rundt omkring i verden.

Blodoverføring er også en potensiell kilde til infeksjon. Når vi gjennomfører blodoverføringer hos hunder, spesielt de som vi har fjernet milten til, så passer vi på å teste for borreliose, sammen med flere andre sykdommer. De hundene vi har som bloddonerer er vi også veldig nøye med å sørge for god forebygging av sykdommer. Hvis de er av ukjent opprinnelse, er de ikke spesielt godt egnet som bloddonorer.

Det er veldig mye informasjon om flåttens evne til å overføres fra ett individ til det neste. Vi bruker en god del av denne informasjonen til å se om vi har med en ny, aktiv infeksjon, eller en gammel immunitet, hvis vi får utslag på hurtigtestene våre for borreliose. Blodprøver blir sendt til Sverige, hvor de kjører først en verifisering av vår test, før de ser på hvilke deler som er rekative; på den måten skiller vi mellom vaksiner, aktive smitte, og en gammel smitte med immunitet.

Overføringen av borreliabakterien trenger 1-2 dager fra flåtten biter seg på. Det er viktig med dagens valg av behandling, da Bravecto må tillate at flåtten faktisk begynner å suge. Borreliabakterien har mange triks for å hindre å bli gjennkjent av vertens immunesystem. Den benytter først deler av flåttens spytt for å få etablert seg i vevet til verten, det såkalte Osp C komplekset med spytt protein fra flåtten (Salp 15). Borreliosebakterien bytter deretter forsvar for å forbli uoppdaget i kroppen; kroppens immuneforsvar henger derfor alltid litt etter borreliosebakteriens gjennkjennelsesmønster. Det er dette i benytter oss av for å se hvilken grad av infeksjon vi har med å gjøre.

Selv om mange mennesker og dyr blir smittet, blir de fleste infeksjonen fjernet av kroppen, før man får etablert en permanent infeksjon. Disse ser vi sjeldent, da det er minimalt med symptomer. Vi har hatt noen få tilfeller med hudlesjoner, som har kommet fra borreliose, slik man ser hos mennesker. Visse plasmider hos bakterien vil ofte avgjøre om bakteriene klarer å bli værende i kroppen, eller blir fjernet av kroppens immuneforsvar.

I tilfeller av (bakteriens) suksessfulle overlevelse ved flåttbittet, vil bakterien formere seg, og migrere gjennom bindevevet. Deretter kan de kolonisere mange forskjellige vev, inkludert ledd. Aktiv migrering er mer vanlig enn passive spredning med blodet. Borreliose bakterien krever N-acetyl-glukosaminer, en del av kollagen (bindevev) syntesen, noe som forklarer hvorfor bakterien trives så godt i leddvev.

Når bakterien har etablert seg i kroppen, forblir den en persisterende patogen. Selv uten antibiotika, vil kroppens immuneforsvar klare å redusere mengden med borreliabakterier. Etter noen uker, er det nesten umulig å finne bakterien i kroppsvæsker. Men bakterien gjemmer seg for kroppens antistoffer, og overlever utenfor cellene ved å maskere seg med forskjellige proteiner, og forandre sin form. Spirale, beveglige bakterier kan forandre seg til sferiske livsformer i løpet av minutter, hvis de opplever ugunstige miljøforandringer. På denne måten kan de leve i mange dager uten næring, og uten metabolsk aktivitet, før de senere går tilbake til den aktive formen igjen. Det er forhold vi må ta hennsyn til når vi behandler dyr med smitte.

Sykdommen vi kjenner til hos dyr, er et resultat av immunologisk aktivitet, noe som også brukes for å forklare hvorfor noen får nevrologiske reaksjoner, da kroppen reagerer på visse antigener hos borreliabakterien, spesielt Flagellin. Flagellin er et veldig kraftig immunogenisk protein, som kan binde seg til vertens neuroaxonale proteiner, dvs proteiner som dekker nervetråder. Dette får kroppen til å tro at deler av nervesystemet er fremmedelementer, og angriper dette. Ko-infeksjoner med Anaplasma phagocytophilum (se senere), vil kunne øke skadeomfanget, da denne åpner vaskulære endothelium (cellene som dekker innsiden av blodkarene) også i blod-hjerne barrieren.

Kroppens immunesystem er derfor en direkte årsak til hvorfor mange av disse hundene som blir smittet, blir halte og får betennelse bl. a. i ledd. Forskjellige genetiske varianter av borreliosen har forskjellige vevpreferanser, noe som forklarer små, men tydelige forskjeller i de kliniske bildene vi ser fra dyr smittet i forskjellige geografiske områder. Kroppens immunesystem er også (i all hovedsak) det som forårsaker skader i andre organer, som nyrer. Vi har fått en god del spørsmål fra folk hvorfor vi tester lever og nyrefunksjon når vi ser på og utreder borreliosepasienter: hvis vi kan dokuemnentere problemene tidlig, kan vi, gjennom immunemodulering og hemming av immuneforsvaret, hindre utvikling av bl. a. glomerulonefritt.

De kliniske funnene ved borreliose smitte kan være forskjellige, og samsmitte med A. phagocytofilum vil kunne forverre smittebildet. Hoveddelen av de hundene vi har undersøkt, har hatt halthet som presenterende symptom. Vi har sett noen hunder som har vært veldig sent i sykdomsforløpet, som har hatt mer nyreskade. Vi regner da med at pasientens halthetsproblematikk bare har blitt vurdert symptomatisk, og årsaken til halthet har ikke blitt undersøkt. Nyrene kan da være ødelagt. Vi har også et spennende tilfelle hvor vi hadde kronisk oppkast, hvor det var tydelig leverpåkjenning, som testet positivt på borreliose, og som ble verifisert som aktiv infeksjon ved eksternt lab. Denne svarte utrolig godt på behandling mot borreliose, og sluttet å kaste opp samme dag som vi startet behandlingen: den hadde da slitt med problemene i 3-4 måneder.

Den klassikse presentasjonen her i distriktet, er skiftende halthet, med en variable økning i temperaturen. Noen har forstørrede ledd, og lokale lymfeknuter. Haltheten varer ofte noen få dager, før den begynner i et annet ledd. Litraturen beskriver at dyr i endemiske områder, dvs områder som er permanent smittet med en sykdom, som får korsbåndsskader, har en større forekomst av Borrelia bakterier, sammen med andre bakterier, i leddet, sammenlignet med andre, kliniske friske dyr. Det kan være at det er en sammenheng mellom forekomsten av korsbåndsskader og borreliose også i vårt distrikt: det vet vi ikke.

Nyreproblemer, i form av protein tap som følge av glomerulonefritt (den membranen som dekker over de enkelte, funksjonelle delene av nyrene) har blitt beskrevet mange ganger i litraturen, og vi mener også å ha sett noen slike tilfeller, selv om de aldri har blitt presentert som nyrepasienter. Det er en viktig grunn til hvorfor vi tar ut prøver av urinveiene hos pasienter med mistanke om borreliose. Og det er også en viktig grunn hvorfor vi bør ha urinrpøver hos enhver pasient i regionen, når vi starter en behandling; er det tidligere skader på nyrene, bør vi ta dette med i behandlingsopplegget, så vi ikke forverrer en allerede syk tilstand.

Hjernehinnebetennelse forekommer ikke så ofte hos hunder med borreliose. Vi har aldri sett dette hos oss (eller klart å stille den diagnosen i forbindelse med nervesykdommer). Det er beskrevet som milde symptomer.

Vi har sett noen tilfeller av hudlesjoner hos hunder, som var forenlige med borreliose smitte. Vi har ikke noen statestikk over hvordan det har gått med disse pasientene, og om disse har endt opp med systemiske lidelser. Vi anbefaler alle slike å bli fulgt nøye opp, selv om det ikke er tydelige symptomer.

Det er andre, mer sporadiske funn som kan forekomme etter naturlig smitte med borreliose bakterien. Disse inkluderer rheumatoid artitt, og myocarditt-indusert rhytmeforstyrrelser.

Det er observert serokonvertering hos katter, men det har aldri vært dokumentert borreliose som en sykdomsenhet. Katter ser ut til å klare å fjerne organimsen bedre enn mange andre dyr, selv om det er rapporter at også katter har fått symptomer som ligner på de man ser hos hund. Vi har ingen tester for katter for dette.

Det er også viktig å være klar over at testene vi bruker for å stille diagnosen, basserer seg på spesielle borreliosetyper. På mennesker i Norge har man funnet atypiske og sjeldne borreliosetyper, som ikke blir fanget opp de testene vi har her. Spørsmålet kan være hvor mange som da har symptomer, som ikke lar seg påvises med de vanlige testene, og som er smittet av utypske borreliosearter? Det er det ingen som vet.

Når vi undersøker pasienter som vi mistenker å ha smitte, så tar vi alltid (eller anbefaler det til kunden, så får kunden bestemme hva de ønsker!) en minimumsdatabase: urinprøve, differensialtelling, venøs blodgass, elektrolytter og organundersøkelse. Hvis det er symptomer forenling med borreliose, kjører vi en test som går spesifikk på borreliose, sammen med anaplasmose (pluss noen til, som er mindre viktig i vårt område). Får vi positive utslag på testen, er det viktig å se hvordan kroppen generelt fungerer, da behandlingen er langvarig, og kan, litt avhengig av antibiotika vi velger, resultere i skader på organene. Spesielt hvis det skjulte småskader i nyrer, så kan disse forverres. Det er også en grunn hvorfor vi anbefaler nøye oppfølning underveis i behandlingen, og i opp til 6 måneder etterpå.

En 100% sikker diagnose er ikke praktisk mulig, men ved mistanke, positive blodprøver, og respons på behandling, er gode indikasjoner på riktig diagnose. Tidlig behandling forbindes med fall i antistoffverdiene, som kan måles. Kontroll av titerverdiene etter 6 måneder anbefales, for å se om det er indikasjoner på persisterende infeksjon, og derfor annet valg av behandling. Ved nyreproblemer, vil direkte behandling bli satt inn for dette, alt etter stadiumet vi kommer inn i, og alvorlighetsgraden.

Anaplasmose

Anaplasma er en sykdomsfremkallende riketsiae bakterie i Anaplasmataceae familien. Den er ikke beslektet med borreliose, og er helt anderledes morfologisk.

De viktigste vertene som opprettholder infeksjonen her i Sør-Norge er skogsmus og rådyr. Andre dyr kan også spille en rolle.

Som ved borreliose, vil den vanlige skogsflåtten være smittekilden og smittesprederen. Det er sterk mistanke om at smitte kan forekomme direkte med blod eller respiratorisk sekret. I USA har man sett at personer i kontakt med blod, uten historie med kjent flåttbitt, har blitt syke. Eksperimentelle infeksjoner av storfe har vist at bakterien kan krysse plancetaen hos storfe, og resultere i dødfødsler og abort.

Anaplasmosa phagocytophilum har en verdensomspennende distribusjon, hvor migrerende fugler ser ut til å kunne være en del av distribusjonsveiene. Det er forskjeller i hvor sykdomsfremkallende bakterien er i forskjellige deler av verden, og vi ser forskjeller i DNA strukturen til bakterien. Det er ikke umulig at vi om noen år snakker om forskjellige arter av anaplasma.

Som nevnt ovenfor, så er både vektor (det som brukes for å spre sykdommen) og vertene de samme som andre sykdommer, som for borreliose. Det er også andre sykdommer som smitter på samme måte gjennom samme verter. Derfor kan det være flere sykdommer samtidig, grunnet smittefaren fra flåtten. Her i Kragerø-regionen ser vi oftest anaplasma sammen med borreliose. Vi har kun ett tilfelle hvor vi hadde en ren anaplasmose, hvor det ikke var vaksinerte dyr. Hos vaksinerte dyr (med borreliosevaksinen Trilyme) ser vi tidvis rene anaplasmainfeksjoner. Dyr som tidligere er kronisk infisert med anaplasma, ser ut til å være mer mottakelig for mer alvorlige sykdommer med borreliose, men det er ikke noe vi har sett i vår praksis. Når vi har ko-infeksjoner med borreliose og anaplasmose, er det som regel symptomer på anaplasma vi ser, da borreliose bruker 60-90 dager på å bryte gjennom, mot ca 20 dager for anaplasmose.

Studier fra USA, tyder på at mange hunder har vist serokonvertering mot anaplasmose, uten å vise symptomer på denne. Vi har til gode å få en situasjon hvor vi finner serokonvertering (dvs at den viser positive utslag på infeksjon), uten at vi samtidig har sykdom forenlig med anaplasmose.

Risikofaktorer for å få anaplasmose er spesielt manglende flåttbehandling (se top), spesielt hos dyr som er mye i skogen. Siden flåtten finnes gatelangs i Kragerø-området, vil vi anbefale alle å bruke flåttmidler til dyrene sine.

Som ved borrelioseinfeksjoner, trengs det litt tid fra bitt til overføring av sykdomsbakterien finner sted: en minimums foringstid for flåtten er satt til 24-48 timer. Med god Bravecto-behandling vil ikke flåtten overleve lenge nok til å kunne klare å overføre bakterien.

Bakterien har strategier for å unngå å bli oppdaget av immuneforsvaret. En viktig måte er å faktisk gå inn nøytrofile hvite blodceller, som frakter bakterien rundt om i kroppen. Blodprøvene viser ofte lavere plater, lavere hvite blodceller, og av og til anemia. Det er foreslått at årsaken til funnene er hemming av beinmargens dannelse av disse linjene av blodceller. Men helt eksakt hvordan anaplasmaen forårsaker sykdom, er ikke fortstått.

Klinisk bruker vi å se en litt uspesifikk muskelsmerte, og ikke så mye mer enn det. Andre symptomer, som anoreksi, leverforstørrelse, miltforstørrelse, etc har vi ikke sett. Anoreksi skal være ett typisk symptom, men dette opplever vi ikke at kundene registrerer på dyrene.

Symptomene på sykdom forekommer nesten kun ved akutt sykdom, ikke ved kronisk. Selv om eksperimentelt har vært mulig å produsere kronisk sykdom, så har man ikke gode bevis for at dette eksisterer i naturlig forekommende sykdomstilfeller. Man regner med at de fleste klarer å kontrollere sykdommen, og hindre at den utvikler seg.

Mennesker har mulighet til å si ifra om symptomer vi ikke klarer å dokumentere på dyr, som hodepine, og mild forvirring. Det er mulig at vi har dette også på dyr, men da de blir nedstemt som følge av muskelsmertene, er ikke dette symptomer vi klarer å finne.

Nevrologiske symptomer er tidvis rapportert, men det er usikkert om dette er relatert til anaplasmaen, eller om det er andre koinfeksjoner. Det er en mulighet som bør holdes åpen til testing har vært gjennomført. Også kramper og tap av prorioceptive reflekser er beskrevet for anaplasmose.

For diagnostikk, benytter vi oss av serologiske prøver. Men også blodutstryk av de hvite blodcellene, hvor vi ser etter en karakteristiskt formasjon i nøytrofilene, er å regne som gode diagnosemarkører. Utover blodutstryket, regnes milde platefall som viktige markører, selv om dette er veldig uspesifikke funn.

Igjen må vi se på alle aspektene av blodprøvene og urinprøvene, både for å se etter andre årsaker til systemiske problemer, skader som kan påvirke behandlingen, og andre funn forenlig med en infeksjon av anaplasma.

Det er dokumentert at katter har fått anaplasmose, også med noen vage, uspesifikke symptomer. Men de ser ut til å kunne takle infeksjonen mye bedre, og fjerne bakterien fra systemet. Dyr med nedsatt immuneforsvar, som katter med FIV eller Kreft, eller som bruker medisiner som hemmer immuniteten, vil i teorien være mer utsatt for smitte og sykdom. Men det er per dags dato spekulasjoner.

Behandlingen er kortere enn for borreliose, men ofte kan man velge samme behandling for borrelia og anaplasma. Forebygging er alltid den beste måten å angripe slike på, så vær nøye med når du bruker flåttmidler, at du bruker korrekte produkter for den bruken du har, og sørg for å noter når du skal gi neste dose. Du ser ikke hvor mange fordeler du får med forebygging, men det er alltid billigere enn diagnostikk og behandling.

Kos dere i skogen. Hvis dere følger våre råd, er det mindre sjanse for sykdom. Vi jobber mye og ofte med slike sykdommer, så vi er vant til å vurdere dem også på diffuse saker.

1 comment