Kreft hos hund

Hvis du har gått glipp av de tidligere artiklene om dette, gå inn på Krageronett.no. Kreft hos hund blir i økende grad diagnostisert. Grunnet bedre ernæring lever hundene lengre, og med dette vil det være økende sjanse for at noen celler begynner å dele seg ukontrollert. De fleste gangene dette skjer, klarer likevel kroppens immunforsvar å fjerne den begynnende svulsten. Bare når dette ikke skjer, får vi en svulst det må gjøres noe med. Videre konsekvenser for hunden er avhengig av den biologiske aktiviteten til svulsten, lokalitet, og eventuelle organer denne presser på. Svulster som sitter i lever, for eksempel, behøver ikke å være spesielt hissige, men på grunn av press på galleganger, og eventuelt vev rundt, vil hunden kunne få betennelse i buken.

Når vi behandler hunder med svulster, er visse ting veldig viktig: hva slags svulst snakker vi om, hvor mye problemer gir svulsten for hunden, og hvordan er den generelle almentilstanden til hunden. Er det noe som tyder på spredning? Her må en grundig klinisk undersøkelse supplemert med biokjemisk analyse av blod, differensial telling av de forskjellige blodcellene, urin prøve, røntgen og ultralyd. Har vi mistanke om spredning, må vi fokusere på dette før vi vurdere operasjon. Har hunden andre problemer som ikke har blitt diagnostisert tidligere?

Når vi vurderer en kul, vil vi vurdere ut fra veksthastigheten, hvordan den føles i vevet, virker den varm og øm, hvordan er lymfeknutene lokalt og generelt. Vedlig viktig informasjon er om hunden har hatt kuler fjernet tidligere, og hva resultatet fra prøvesvaret var. Er kulen vanskelig lokalisert, eller i indre organer, vil vi som oftest anbefale finnålsbiopsi. Prøvesvaret vi da får fra patologi vil gi oss bedre forutsetninger for å fjerne nok vev, og få klare grenser. For 9 månder siden hadde vi en pasient som kom fra Bergen for å vaksinere hunden sin. Ved den normale helsesjekken, finne vi forandringer i urinblæren. Da vi gjennomfører ultralydstudier av blæren til hunden, finner vi en veldig stor og solid masse i urinblæreveggen, og en urinblære som har en vegg som er 10 ganger så tykk som normalt. Ved hjelp av ultralyden, tar vi finnålsbiopsier av svulsten, og sender denne til en patolog. Prøvesvaret er litt usikkert, men stor sjanse for en veldig aggressive svulst. Eier kommer tilbake for ytterl

igere utredning og operasjon. Alle indre organer virker greie, så vi bestemmer oss for å åpne opp. Vi fjerner halve urinblæren, får rekonstruert veggen, og lukket igjen. Massen blir selvfølgelig sent inn til patologen. Etter kontrollen to dager etter operasjon, var hunden frisk nok til å returnere til Bergen. Urinblæra ble kontrollert for lekasjer, og alt virket helt fint. Etter 3 uker fikk vi prøvesvar fra patolog, og diagnosen var en god artet svulst. Vi hadde kanskje vært for aggressive, men i slike tilfeller er det bedre med litt for mye, enn litt for lite. Og hunden, lille Constance? Hvordan gikk det? Etter 2 uker var eier inne hos en lokal veterinær i Bergen for å fjerne stingene, og fikk kontrollert urinblæren med ultralyd. Tykkelsen på urinblæreveggen var redusert fra 4,1 cm til 2,3 cm. Constance, som da var en 9 år gammel Chow chow, hadde fått en ny vår. Først når svulsten var fjernet, merket eier at det hadde vært noen problemer. Constance skal snart inn til vaksine igjen, så det blir spennende å se hvordan alt fungerer.

Finnålsbiopsi har absolutt sine begrensninger. Den viktigste er om vi treffer fra et område som er representatitvt for hele svulsten. Ultralyd hjelper i slike tilfeller. Men fordelen med finnålsbiopsi er at det er enkelt å gjennomføre; hunden vil ofte ikke engang trenge bedøvelse. Vi kan sende inn flere prøver samtidig. Hunden vil heller ikke ha noen problemer eller ettervirkninger av prøvetakningen. Tidsaspektet er en negativ faktor, men i de fleste tilfellene vil det være verdt det, selv om jeg fortrekker å fjerne svulsten med en enste gang. Bort med den! Det er alltid bedre å fjerne for mye, enn for lite, når det gjelder svuslter. Rekonstruksjon får vi ta oss av etterpå.

Testikkelsvulster er den svulstgruppen vi ser mest av. Det er også den svulstgruppen hvor vi har hatt flest spredninger, og dermed avlivninger. Svulstene er sjeldent aggresive, men de kan være biologisk aktive. Noen produserer til og med østrogen, og resulterer i feminisering av hannhunder. Andre vil bare øke i størrelse, og være lite aktive. De vi frykter mest, er de vi dårligst kan kjenne. Svulster som er dårlig avgrenset forårsaker bare en hevelse i testikkelene; hevelsen kan være naturlig i forbindelse med tisper i nabolaget, eller det kan være svulster som har spredt seg jevnt utover. Ultralyd hjelper lite. Finnålsbiopsi kan være risikofylt i testiklene, da det kan forårsake en spesiell imunreaksjon i testikkelen, og, som alle hannkjønn kan tenke seg, er det å få en sprøyte inn i testikkelen ikke noe behaglig tanke. Det er bare en ting å gjøre; fjerne testiklene ved mistanke, og la en patolog bestemme. Er det en avlshund må vi vurdere om vi skal ta prøver av testikkelen, eventuelt la den friske være igjen (det bruker bare å være en som blir forstørret, men ingen regel uten unntak). Rutinemessig etter kastrering hvor vi mistenker svulster, sender vi alltid inn begge testikkelene. I alt for mange tilfeller har vi fått prøvesvar at det er forskjellige svulster i begge testikkelene. Spredning av svulster fra testikkelene går enten til lymfeknutene lokalt, og/eller til indre organer som nyrer, lever, og lunger, litt avhengig av svulst. Har de først spredt seg, har vi ingenting vi kan stille opp med. Vi har diagnostisert testikkelsvulst hos hund helt ned til 2.5 års alder.

Forskjellige raser, har forskjellige hyppighet på svulster. De vanligste, utenom testikkelsvulster, er forskjellige hudsvulster. De fleste hos hund er godartet, men vi har sett en økning i ondartet føflekk kreft, som er veldig hissig. Den hudsvulsten hos hunden som vi ser mest av heter mastcelle svulst. Visse raser er mer utsatt enn andre, og prognosen er også raseavhengig. Noen raser ser ut til å få mer ondarte mastcelle svulster enn andre. Det som er litt spesielt med denne svulsttypen cellene har komponenter som er viktig i betennelse, histaminer. Dette kan gi symptomer andre steder enn akkurat der svulsten er. Av og til må vi gi antihistaminer før operasjoner av slike svulster. Gardering av disse svulstene er ekstremt viktig for å forutsi hvordan hunden vil utvikle seg, så vi anbefaler alltid å sende disse svulstene til patolog, selv i tilfeller hvor vi har sent inn finnålsbiopsi.

Jursvulster hos hund har heldigvis en litt bedre prognose enn hos katter: bare 40-50% av alle svulstene som blir sendt inn til patolog er ondarted. Jo tidligere vi tar svulsten, jo bedre er prognosen. Sammenlignet med England, er jursvulster ett stort problem i Norge. Dette antas å være ett resultat at tispene kastreres i England, men i hovedsak ikke i Norge. Når tispene er kastrert vil de ikke ha en hormonell invirkning på pattene, og dermed redusere sjansen for feil celle deling. Tidspunktet for kastrering er også veldig viktig: jo tidligere, jo bedre effekt. Vi anbefaler alltid at tispene kastreres hvis vi har svulster, samme hvor gamle de er. Vi ser at jurene roer seg litt ned, og eventuelt fremtidige svulster blir lettere å håndtere. Selv om vi alltid forbinder jursvulster med tisper, forekommer det også på hannhunder, men mer sjeldent. Når det er sjeldent, bruker vi å diagnostisere det her i Kragerø.

Dette var en kort serie med de viktigste tingene å tenke på når det gjelder svulster hos hund og katt. Jo tidligere du kommer inn med en kul, jo lettere blir jobben vår å fjerne den, og jo mindre omfattende blir den kirurgiske rekonstruksjonen. Ved Vestmar Dyreklinikk har vi fjernet veldig mange store kuler i hud, munn og buk. Ofte har utfordrningen ligget i rekonstruksjonen etterpå, heller en selve fjerningen. Så, gjør oss en tjeneste, kom tidlig. Gjør det enkelt.

Ha en fin høst,

Per Christian Bye
Vestmar Dyreklinikk Dyrehelse AS
Tlf 35 99 22 50.

Hva er målet med svulst behandling (gå tilbake)