Laboratorium

Vi har avansert utstyr som kan gi oss svar på de fleste spørsmålene vi har, på 15 minutter. Vi kan analysere alt fra blod og hud, til urin og avføring. Vi undersøker indre organer, salter og hormoner, parasitter og krystaller i urinen. Jo mer du forteller oss om dyret ditt vedrørende matlyst, drikkemengde, oppkast, diaré, m.m. jo mer fokusert kan vår utredning være. Det er vår jobb å gi deg en profesjonell oppfølgning.

Hva trenger vi for å vurdere kroppen?

Når vi skal se på hvordan kroppen fungerer, må vi se på hele kroppen som en helhet. Det betyr at vi må se hvor mange rødeblodceller det er i en blodprøve, sammenligne dette med saltene og albuminnivået, og se hvordan dette passer med urinkonsentrasjonen. Hvorfor? jo, for hvis vi bare tar en prøve, og bare ser på celletallet i blodprøven, vet vi ikke hvordan hydreringsstatusen er.

Hvis vi bare tolker den ene prøven separat fra de andre, mister vi veldig mye informasjon. Vi vil vite om det øyeblikket vi tester kroppens funksjoner, og det henger sammen. Er det en dehydrering, bør nyrenes respons være å konsentrere urinen. Hvis den ikke gjør det, må vi jobbe ut fra problemer som skiller hydrering fra urinkonsentrasjon.

Det er ikke alltid vi får alle de biologiske prøvene vi trenger. Noen ganger har hunden tisset ute før den kom inn, og da har vi ingen urin å benytte oss av. Det betyr ikke at vi ikke kan ta prøver, men det betyr at vi må være forsiktige med å overtolke funnene, da vi mangler vesentlige brikker i et puslespill. Et vanlig problem, er katter som er redde for å ta kjøre bil, og som tisser i kassen hver gang det kjører til veterinæren (det er også de eneste gangene de kjører bil, så frykten for å kjøre bil knytter seg opp mot frykten for å møte veterinæren). Noen ganger kan vi stalle opp pusen her på klinikken i mange timer, og se om vi får en urinprøve. Andre ganger kan vi prøve å la katten kjøre mange ganger. Noen ganger må vi ty til en urinprøve tatt hjemme i spesialkattesand (lagd fra plastikkuler), men da må vi også tolke prøven deretter.

Hvilke prøver anbefaler vi?

Differensial telling

Maksinen til venstre, er den vi bruker for å skille mellom de forskjellige celletypene i blodet. Vi får sett på hvite blodceller, røde blodceller, og plater. Vi får også en god del informasjon om de forskjellige størrelsene på de røde blodcellene, og platene, noe som forteller oss om de er unge (tap av blodceller, dvs. som regel bruk), eller normale. Hvis vi har lave antall røde blodceller, anaemia, så må vi se om det er tegn til at kroppen kompenserer eller ikke. Har det vært nok tid for en kompensasjon? Er det mangler i kroppen som gjør at dette ikke lar seg gjøre? Er det overforbruk, som kroppen ikke klarer å dekke?

Fra de hvite blodcellene, får vi sett hvilke forskjellige typer som dominerer. Noe kan skyldes stress, andre virusinfeksjoner, bakterieinfeksjoner, eller parasitter. Allergi vil også ofte vise tendenser på de hvite blodcellene. Også må vi tolke disse opp mot de røde blodcellene, og organsjekken (se lengre ned), og urinprøven. Vi liker også å ha med elektrolyttene og venøsblodgasss, da de forteller mye om hvordan kroppen svarer, eller strever, med å holden balansen i kroppen. Hvis kroppens homeostase (stabilt nivå) svikter, så er det mer kritisk, enn hvis kroppen ikke virker veldig påvirket.

Biokjemi

Den vanlige, standard biokjemiprofilen vår, inkluderer albumin (som det viktigste proteinet i blodet), og TP (total proteiner i blodet). For lever, ser vi på ALKP, ALT, TBIL, BUN, og Glukose. Lav Bun nivå er et mulig tegn til alvorlig leverproblem. Bukspyttkjertlene og tarmen viser seg gjennom amylase, selv om denne er lite spesifikk. Har vi mistanke til noen problemer her, ut fra klinisk undersøkelse og sykehistorien, tar vi Pancreatisk specific lipase. Amylase vil kunne stige i forbindelse med dehydrering, og kan være normal, selv om det er store forandringer i tarm, bukspyttkjertel, eller hydreringsstatus.

For nyrene, ser vi på Ca, Phos, Bun, Cre, albumin, Na og K. Som du ser, så forteller samme parametre oss forskjellige ting, avhengig av sammenhengen og den kliniske mistanken. Dehydrering er viktig årsak til hvorfor nyreverdiene (Bun, Cre) stiger, selv om det ikke er nyreproblemer til stede. Dette kalles pre-renal azotemia. Er det skader i nyrene, og bun og Cre stiger, snakker vi om renal azotemia. Hvis økningen skyldes obstruksjon av urinveiene fra ureterne (fra nyrene til blæra) til urethra (som leder urinen ut til ytre kjønnsorganer), snakker vi om post-renal azotemi. Det er utrolig viktig å skille disse, da behandlingene vil være vidt forskjellig. Urin er nødvendig for å skille den ene fra den andre.

Calcium, phosphat, natrium og kalium er viktige parametre i forbindelse med nyresykdommer, da de forteller litt mer om hvordan kroppen takler problemene, hvordan den takler problemene, og hvor lenge de har vart. Prognosene vil ofte bestemmes av disse.

Glukose forbinner de fleste med sukkersyke. For at det skal være mistanke om sukkersyke, må vi også ha sukker i urinen. Har vi mistanke om dette, kjører vi ytterligere tester for å se hvordan sukkernivået har vært de siste 14 dagene, gjennom en prøve som heter fruktosamin. Stress, infeksjoner, forgiftninger, etc kan også gi økninger eller fall i sukkernivået.

Totalproteiner og globuliner er viktige for å vurdere infeksjoner. Har vi mistanke om høyere nivåer ikke skyldes dehydrering, er CRP på hund, og SAA på katt og hest, de vanligste videre veiene for å skille mellom disse. Noen ganger vil vi få skilt de forskjellige globulinfraksjonene fra hverandre, men da må prøvene sendes til eksterne laboratorier.

Urinprøve

Urinprøve tar vi oftest ut sterilt gjennom buken, noe som heter cystocentesis. Dette er noe dyrene tolerer veldig bra, og er ikke mer smertefullt enn en vaksine. For noen dyr, velger vi å sedere dem, da dyrene ligger rolig, og det er lettere å fiksere urinblæren, og dermed få tappet den. Blodprøveutstyret vårt er så raskt at det er ikke noe stort problem å sedere, også forandre behandlingsmåten etter 10-15 minutter. Stresset fikseringen av dyret kan gjøre med dyrets fremtidige veterinærbesøk, er en viktig årsak til hvorfor vi velger å ta ut urinprøve i sedert tilstand, i mange situasjoner.

Urinprøve kan også tas ut hjemme eller utenfor klinikken, i sterile beholdere, som vi selger på klinikken. Det er veldig viktig at man ikke tar på innersiden av samlekoppen, da dette vil kunne gi forandringer i urinprøven, og feil prøvesvar. Fordelen med å ta ut urinprøven hjemme, på morgen, er at vi ser kroppens maks evne til å konsentrere urin, noe som sier noe om nyrefunksjonen. For dyrkninger, er det også viktig at urinen har vært i urinblæren i minst 4-6 timer, for ikke å få falske negative svar på dyrkningen.

Av og til kan vi ta ut to urinprøver på hunden (dette går ikke helt på katt i normale situasjoner), en hvor vi tar en prøve gjennom buken, og en annen hvor hunden tisser ute. Forskjellen i de to prøvene kan antas å representere det som foregår mellom urinblæren og ytterpunktet av kjønnsorganet.

Det er også mulig å legge inn kateter på hunder og katter. Dette gjøres ikke så ofte, da vi risikerer å skade slimhinnene i urethra, vi får tatt med bakterier opp i urinblæren, og det krever mer utstyr. Det er mulig der det er lite urin i blæren, og det bruker jevnlig der det er mistanke om obstruksjon i form av skader , svulster eller stein i urinlederen.

Har vi mistanke om direkte forandringer i urinblæren eller urinlederen, vil vi anbefale å gå videre med røntgen og ultralyd. Det er ikke helt tema for denne siden, men jeg vil bare legge med et røntgenbilde, hvor vi har gitt kontrast i urinveiene, en enkel måte å få bedre sett blæren og dens strukturer, og av og til urinlederen.

Det første vi ser på, når vi får ut urinen, er farge (og det kan være ganske mange farger på urinen), sikt (grumste eller gjennomsiktig?), og lukt. Tidligere, smakte legene på urinen, for å si om den var søt eller ikke. Takket være moderne teknologi, slipper vi det! Noen teknologiske fremskritt er bedre enn andre.

Vi deretter undersøker urinens konsentrasjon, ved å bruke et håndholdt instrument. Denne må kalibreres, men ellers lite problemer med. Vann vil ha en egenvekt på 1.000. Urinen vil ha en egenvekt fra 1.001 og opp til 1070. Jo høyere egenvekt, jo mer konsentrert er urinen. Dette er et ytterst viktig element i å vurdere blodprøvene, da dette forteller hva kan forvente fra blodet, og motsatt. Har du en dehydrert pasient, bør også urinen vise høy egenvekt.

Det har vært en god del oppdrettere som har anbefalt valpekjøperne å bløte opp fôret. Dette er ikke å anbefale, da du faktisk ødelegger nyrenes evne til å konsentrere urinen (gjennom utvasking av salter i nyrebekkenet), og det er absolutt ikke nødvendig.

Mange sykdommer vil forårsake fortynnet urin. Vannligste er visse former for infeksjon, og visse typer nyresvikt. Men også problemer med binyrene, lever, visse type svulster, m. fl. vil kunne påvirke kroppens evne til å konsentrere urinen.

Etter at vi har sett på egenvekten, kjører vi en biokjemisk analyse av urinen. Dette er gjort med sticks, og er en veldig billig test. Det er også en test som gir mange falske positive og negative. Vi får sett på pH (fôravhengig, infeksjoner, visse systemiske sykdommer), spor etter blod og hvite blodceller, tendenser til leverproblemer. Sult/anorexia kan også av og til vise seg på urinprøven, gjennom forhøyed keton nivå, men dette vil også forandre seg i forbindelser med mange andre sykdommer som forandrer kroppens evne til å bruke næringsstoffer, eller ernæring.

• 

• 

• 

• 

• 

Mikroskopi av urinen er et viktig steg for å kontrollere eller avkrefte røde og hvite blodceller i urinen. Moderne utstyr, gjør dette til automatisk prosedyre, som er lett å kjøre. Maksinen vil selv identifisere cellene i urinen. Den vil også kunne finne visse typer svulster, og tegn til skade i nyrebekkenet. Den identifiserer også noen bakterietyper, men dette er ikke like følsomt som dyrkning. Så har vi mange røde og hvite blodceller i urinen, uten at vi finner bakterier mikroskopisk, er alltid vårt råd å dyrke urinen i tillegg, da dette vil kunne fange opp store infeksjonsmengder som ikke ble visualisert på urinprøven.

Venøs blodgass

Vi bruker venøs blodgass rutinemessig. Fordelen er at vi får sett på hvordan kroppen faktisk responderer og svarer på en sykdomstilstand, vi får tilpasset væsken etter de problemene kroppen har, og vi får vurdert saltbalansen. Syre-baseforhold er ekstremt viktige paramtre for å vurdere helse og grad av sykdomsforstyrrelse. Du får ikke denne informasjonen uten at du tar denne prøven.

Venøs blodgass krever en god del forståelse, og det er hovedgrunnen til at den ikke blir brukt så mye som den burde i Norge. Vi har måtte lese mye for å få den forståelsen som trengs, for å få effektiv benyttet oss av denne nyttige maskinen. På 2 minutter, får vi sett hvordan hydreringsstatusen er, om det er tegn til azotemi eller lave BUN, som igjen gjør at vi kan forberede oss på neste prøve. Store saltavvik kan vi raskt starte å behandle, og dermed spare pasienten for problemer.

I tilegg til selve venøse blodgassen, kjører også denne maskinen noen tilleggstester, som er særdeles viktig. Vi kan måle okysgenmengden i blodet, hvis vi tar ut arterielle blodprøver. Vi kan også måle ting som laktat (melkesyre), som er en viktig prognostisk indikator for en hel haug med sykdommer, som indikerer at vev ødelegges hvis høy og stigende. Vi kan måle ionisert Ca, som er den delen av kalk som faktisk er riktig og viktig å måle. Totale Ca mengden kan være normal, lav eller høy, men den ioniserte Calciumen kan avvike motsatt vei, eller være normal. Før man ingangsetter store utredninger for å finne hvorfor kalken ikke er normal, så må vi vite om den er normal, eller bare blodprøveforandringer.

En ting vi benytter oss mye av, er hjertemuskelmålingen til denne maskinen. Det at vi kan si i løpet av 5-6 minutter om det er skade på hjerte eller ikke, er ekstremt viktig ved sjokk, blodforgiftninger, og ikke minst huggormbitt.

Andre prøver

I tilegg til de rutinemessig beskrevet over, kjører vi veldig mange andre tester. Koagulasjonsprofiler er viktig i forbindelse med mistanke om leverproblemer. med kronisk tap av røde blodceller i tarm, buk, nese, eller urinveier. Vi bruker mest koagulasjonsprofiler for å vurdere huggormbitt, noe som skyldes at vi behandler veldig mange dyr bitt av huggorm (og den behandlingen har tilnærmet 100% sukssesrate, men er dyr!).

Blodtyping er nødvendig når vi har pasienter som har tapt mye blod, enten grunnet sykdom, eller grunnet skade. Vi har noen bloddonorer vi kan ringe til, når vi trenger dem. Det er viktig at bloddonerne er friske, og det er også noe vi må teste før vi setter i gang med overføring av blod. Å være frisk, er en ferskvare, så det må jevnlig undersøkes.

Ande ting vi jevnlig undersøker, er akuttfaseproteiner, som CRP på hund og SAA på hest og katt. Dette kjøres på en egen maskin, og er ekstremt nyttig for å skille mellom vevskade og stress på pasienten, når man ser opp mot differensialtellingen.

Siden vi har utstyr som er litt vel spesielt, og en stor interesse innen feltet indremedisin, har vi også mulighet til å måle ammoniakk fra blodprøver, på klinikken. Dette er viktig i forbindelse med leverproblemer, da dette er den eneste testen som viser leverens funksjonsevne. Som alle gode ting, har denne også muligheter for å være falske positive, men ikke akkurat falsk negative. Har vi pasienter med typiske symptomer, vil vi vurdere å utfordre leveren gjennom å gi NH3 rektalt, og måle forskjelle før og etter; en normal lever skal ta opp alt, mens en syk lever vil ha store problemer med å håndtere dette. Bivirkningen for hunden/katten når vi kjører denne testen, er direkte påvirkninger i hjernen. Har vi økninger i NH3 i basalprøven, så har vi ikke behov for å gjøre dette i det hele tatt.

Hva gjør vi etter at vi har tatt minimums data base (diff telling, biokjemi, urinprøve og venøs blodgass).

Avhengig av prøvesvar, har vi enten en behandling. Ellers så må vi gå videre til neste steg, som kan være å forfølge avvikende på blodprøvene, f. eks. ved å kjøre en leverprofil hvis leverprøvene avvek. Eller ionisert Ca hvis kalk var lav/høyt. Dyrkning av urinprøven, hvis avvikene tyder på betennelse, eller infeksjon i urinveiene er viktig å få avkreftet.

Ofte gå vi videre til blodtrykksmåling, røntgen, ultralyd, ekg, endoskopi, eller kirurgi, avhengig av tilsttanden.

Vi har digitalisert røntgenmaskinen vår, og er ekstremt fornøyd med dens drift. Har vi mistanke om problemer i buken eller brystet, eller beinvev, er røntgen det naturlige første steget. De fleste pasientene trenger ikke sedasjon for røntgen, men vi får bedre bilder hvis pasienten ligger riktig: sedasjon er ikke uvanlig å bruke.

Ultralyd komplenterer røntgen, og disse brukes ofte sammen. Der hvor røntgen gir oversikt, gir ultralyd detaljer.

Endoskopi brukes for å vurdere svelg, spiserør, magesekk, og tarm til deler av tolvfingertarmen. Dette er vanskelig og dyrt å bruke, men lite invasivt. Vi skal først ha utredet pasienten, før endoskopi er ønskelig. Fordelen med endoskopi, er at vi kan sende pasienten hjem med en gang etter at den har våknet fra narkosen (vi må bli igjen, og vaske utstyret; det koster mer enn en bil, og tåler nesten ingen ting!), f. eks. ved fremmedlegme fjerning fra magesekk eller spiserør. Ulempen, er kostnaden ved bruk og vanskelighetsgraden.

Tannrøntgen bruker vi ofte på pasienter vi tar prøver på, og det er ofte her problemene starter. Betente tenner er ofte årsak til problemer med matlyst, infeksjoner i organer langt vekk fra munnhulen, og andre problemer, som halthet. Vurdering av hele pasienten, er alltid nødvendig.

EKG brukes for undersøkelse av hjertefunksjon, og for å følge visse saltbalanser, når vi gir dem intravenøst. Utstyret er digitalt, så risikopasienter kan ligge på EKG så lenge vi vil.