Urologi

Vi jobber veldig mye med urologi, hos både hunder og katter. Det er nyttig for deg som kunde å se hva som bør gjøres, for å sikre at pasientene blir oversett, og infeksjonen for fortsette: for dette har en konsekvens for kroppen, og kan ofte resultere i store skader andre steder i kroppen.
Kroniske urinveisbetennelser bør alltid vurderes når pasientene kommer inn med diffuse sykdommer. For å få vite om det er infeksjon, vi trenger faktisk en god del prøver. Standard sticks prøve er nyttig, men falske negative er vanlige. Og man kan derfor ikke bruke dette til å ekskludere sykdom, og hvis man finner noe positivt, så kan dette også være relatert til andre problemer enn urinveiene.
Når vi undersøker en pasient, og vurderer urinen, ser vi på følgende:
1) Farge på urinen
2) Graden av gjennomsiktighet
3) Er det grums i urinen?
4) Konsentrasjonen av urinen (måles separat med spesialutstyr)
5) Urinsticksen
6) Sedivue: veldig avansert utstyr som gir meg høyoppløslige bilder for å se om vi finner noe som må følges opp, krystaller, røde blodceller, hvite blodceller, slagmaterie fra nyrer, mistanker om kreft celler, m.m.
7) Hvis man finner noen spesielle celler eller mistanker, går man videre med fargede utstryk av urinen på gamle måten.
8) Ved funn av spesielle celler, sender vi urinprøven inn til patolog.
9) Dyrkning av urin hvor vi har et av mange kriterier som kan tyde på problemer, som vekten av urinen, pH (veldig avhengig av ernæring; vi anbefaler skikkelig fôr), blod og/eller hvite blodceller, slagpartikler fra nyrene, mye grums.

Nå vi har funnet funn på innledende prøvene, setter vi urinen på dyrkning, hvis vi har mistanke om infeksjon. Bildene gitt fra Sedivue er uvurderlige, da sticksen, som vi ofte lener oss på, har mange feil.

Når vi vet hvilken type bakterie det er, og har undersøkt blodprøvene, må vi vurdere om det er noen grunner til at pasienten får infeksjon. Dette er veldig nødvendig for å hindre re-infeksjon. Men her må vi også skille mellom oppbløssning av gammel infeksjon som har gjemt seg, mot re-infeksjon fra samme kilde og med samme bakterietype, mot ny infeksjon av annen type. Riktig oppfølgning må gjøres for å se hva som skjer.

Vi starter med kontroll av blod og urinprøve underveis i behandlingen. Dette er for å se om dyrkningsprøven gir riktig resultat som behandlingen i kroppen. Dyrkningsprøver kalles in vitro (i glass), mot in vivo (i live/i kroppen). vi har immuneceller som hjelper til. Vi har forskjellige mekanismer som skal hjelpe oss å bli kvitt urininfeksjonen, som pH, hyppig tissing, og spesielle stoffer i urinen. Det kan gi oss en bedre behandling enn det vi får inntrykk av på dyrkningsprøven. Eller bakteriene kan klare å skjule seg for behandlingen, og vi blir lurt til å tro at vi har kontroll på situasjonen.

• 

• 

• 

Å lete etter underliggende problemer er alltid en smart angrepsvinkel. Jo tidligere vi kan gå inn å moderee behandlingen, jo bedre vil det være for pasienten. Og jo mindre antibiotika vil vi bruke.
Først må vi kontrollere at behandlingen fungerer. Bildene over er basert på samme urinprøve hele veien. Det viser hvordan riktig behandling gir positive respons.

Hvis vi finner problemer med behandlingen, enten på blodprøven som viser organproblemer som leverproblemer, nyreproblemer, hjerteproblemer, binyreproblemer, tannproblemer, sukkersyke, etc, så vil målet være å rette på dette først.

Når vi har blodprøvene under kontroll, går vi over til billeddiagnostikk med røntgen og ultralyd. Vi har selvfølgelig gjennomført en grundig fysisk helsesjekk, før vi går igang med noen som helst prøver. Det er et problem i dagens medisinske verden at for mye fokus legges på maskiner, og for lite på vårt syn, våre sanser, våre hender, og vår erfaring. Men når de har blitt brukt, så går over vi over til avansert billediagnostikk.

Først starter vi med røntgenbilder uten kontrast. Det er for å få overblikk over hvordan ting fungerer. Hvis vi hadde gitt kontrast med en gang, ville vi ha kunnet dekket til skader og forandringer nødvendige for å stille en diagnose.

• 

• 

Opp til nå har vi snakket om infeksjoner. Dette er det vi jobber mest med, da det dominerer hva dyrene blir utsatt for.

Men vi opplever også ofte at pasienter kommer inn med mange andre problemer. Inkontinens hos tisper, er et vanlig problem for kastrerte individer. Det har en god prognose, og gjennom utelukkelse av urinveisproblemer og nyreskader, kommer vi fort til behandlingsstrategier. Spørsmålene vi stiller deg, er ekstremt viktige for hvordan vi skal tolke funnene. Noen tar det personlig at vi spør og maser, men det er den eneste måten vi kan få vite hvordan ting ser ut hjemme, og dermed kan vi begrense hva vi skal lete etter.

Inkontinens hos hannhunder er noe mer sjeldent og vanskeligere. Her er det også noen flere negative årsaker. Grundig sykdomsgjennomgang, og klinisk undersøkelse er nødvendig før vi igangsetter avansert kontraststudier. Blod- og urinprøver er alltid gjennomfør før noe slikt, om ikke for annet, så for å sørge for at pasienten har størt mulighet for å overleve en narkose. Dumt å finne årsak, men miste pasienten. Det er ingen snarevei til diagnose, bare mange måter å svikte på. Derfor følger vi internasjonal litratur, og ikke hva oppdretter måtte mene.

• 

• 

Nyreproblemer

Nyreskader er en vanlig forekommende sykdomsproblematikk, spesielt etter forgiftninger. Vi har forskjellige fokus avhengig av rasen, alder, kjønn, og presentasjon. Blodprøvene er viktige inngangsport for å se hvordan ting fungerer. Og for å ha noe å sammenligne med.

Det er noen forskjellige presentasjoner på nyreproblematikker. En vanlig er økt drikkelyst. Det er fordi nyrene er de organene (i all hovedsak, så har alle to stykker å starte med) er viktige for å kontrollere væskebalansen, gjennom en intrikat og komplisert prosess som kobler inn lever, hjerte, trykksensorer i hovedpulsåren, og kjemoreseptorer i hjernen, samt reseptorer i nyrene. I motsetning til hva mange som skal selge deg vann påstår, så er det ikke farlig å være tørst. Det er helt normalt. Og kroppen klarer dette fint. De siste 10 årene har det vært populært å vanne ut fôret. Det ødelegger nyrenes evne til å konsentrere urinen, og gjennom det, mister nyrene og kroppen mye salter som bare blir vasket ut. La meg være relativt tydelig om dette:


TØRRFÔR SKAL IKKE VANNES UT!!!


Det er laget for å være tørt. Oppdrettere som påstår dette, vet ikke hva de sier. Du får ikke magedreining av å spise tørrfôr, like lite som det å spise knekkebrød er farlig for oss. Vi, og dyrene, har spyttekjertler. Og de pøser på med væske som sirkuleres gjennom tarmen og ut i spyttekjertlene igjen. Det er direkte skadelig å vanne ut fôret. Så slutt med det.

En vanlig årsak til skader i nyrene, er feilernæring. Råfôring utsetter kroppen for store utfordringer, gjennom feil proteinsammensetning, feil kalk/fosfor balanse, for mye magnesium, for lite taurin, m.m. I tillegg til infeksjonsfaren for dyrene og menneskene, så utsetter det kroppen for kjempeutfordringer. Så slutt med det. Det at hunden liker det, er like god kvalitetskontroll som å stole på ungene velger salaten fremfor sjokoladen til middag, hvis de får velge.

Som nevnt, så er forgiftninger en vanlig årsak til problemer. På vakt i Kragerø og Drangedal, samt omeng, får vi jevnlig inn pasienter som har fått medisiner de ikke burde ha hatt, ikke har blitt fulgt opp skikkelig (veterinæren har vært «snill»/ikke turt å sagt at det ikke er lov å bare skrive ut medisiner uten å følge med på pasienten) ved kroniske medisinbehandlinger, eller hundene har fått i seg stoffer i huset og miljøet som akutt gir nyresvikt. Jo fortere vi får koblet inn vår indremedisinske kompetanse, jo bedre vil det være for pasienten.

Pasienter som har fått forskrevet en medisin en gang, vil ikke nødvendigvis trygt kunne bruke den senere, hvis tilstanden til dyret forandrer seg. Et eksempel vi nylig hadde, var en pasient som hadde fått bittsår. Veterinærklinikken de snakket med, sa de skulle vente med å oppsøke veterinær til de var åpne på mandag, men gi smertestillende de hadde tilgjengelig. På søndagen var lukten for ille, og hunden får syk, til at de turte å vente lengre, og de kom inn på klinikken. Hunden var kraftig dehydrert, hadde veldig høy infeksjonsstatus, og viste tegn til nyreskade. Både medisinen, dehydreringen, og blodforgiftningen kunne være årsaken til at nyrene ble skadet. Å gi råd om medisinbehandling uten å ha sett og undersøkt pasienten er forbudt, men det skjer desverre alt for ofte. Av og til får det dødelig utgang!

Mange nyresykdommer finner vi etter andre symptomer, som kramper, hudproblemer, diarer, o.l. Kroppen henger sammen, og vi må aldri glemme det.

Kjønnsrelaterte problemer

I Norge har vi ikke lov å si at vi anbefaler kastrering av tisper og hannhunder. Vi har lov til å si at vi anbefaler det til katter. Men ikke til hunder. Selv om vi gjør det; det har mange fordeler, og noen få ulemper.

Tisper som går ukastrert, har økt sjanse for forskjellige svulster i livmoren og pattene. Skal du redusere sjansene for jursvulster, må hunden kastreres tidligt. Helst før første løpetid. Dette har vi ikke lov å si, derfor sier vi det ikke rutinemessig. Det er vanlig i resten av verden. Men i Norge vet vi alltid best.

Ukastrerte tisper, har også en stor fare for livmorsbetennelse. Dette er noe mange andre land nesten ikke ser, da dyrene blir tidligt kastrert. I andre land, skjer slike livmorsbetennelser som regel hos oppdrettere eller eiere som ikke tar så godt vare på dyrene. I Norge er de fleste tispene ukastrert, så vi ser dette ofte.

De vanligste symptomene på livmorsbetennelse, er økt drikkelyst (nyrene skades av bakterienes cellevegger), redusert matlyst, utflod fra skjeden, slapphet, eller akutt kollaps. Dette er en tilstand vi ser jevnlig på veterinærvakt, hvor eier kanskje har ventet litt for lenge for å se om det går over. Når dyret, for alle dyr kan få dette, først får blodforgiftning, blir det fort dårligere. Hjerteproblemer, nyreproblemer, dehydreringer, leverproblemer, etc kan bli følgekonsekvenser, som tvinger oss til å gjennomføre en mer komplisert narkose.

Så når vi får inn pasienter med mistanke om livmorsbetennelse, vil vi først sikre diagnosen gjennom blodprøver, urinprøver, røntgen, og ultralyd. Så stabiliserer vi pasienten, og korrigerer de saltbalansene som vi finner. Før vi er klare for operasjon.

• 

• 

Livmoren kan ved operasjon se veldig forskjellig ut.

I tillegg til infeksjoner, kan det også være svulster i livmoren. Eller på eggstokken. For noen år siden hadde vi en eier som kom inn på vakten, med to hunder som var bitt av huggorm (den samme ormen): etter at de to var under kontroll, sa eier at de hadde en hund til i bilen, som hadde forhøyet drikkelyst, oppkast, og dårlig almenntilstand. Etter fem timer på vakt/overtid, ønsket jeg ikke akkurat mer, men jeg anså denne som kritisk. Jeg tok den inn, og det viste seg at det var ondarted svulst i eggstokken, som gav psedopregnancy (liksomgraviditet). To dager etterpå var hunden operert. Sist jeg hørte fra hunden, 6 måneder etter at vi opererte den, var den i kjempeform.

Hannhunders genitoureale problemer

Hannkatter blir kastrert: det sparer dem for mange problemer.

Hannhunder, derimot, har to testikler (det skal være to, finner du færre, kontakt oss!), som de har brukt for, hvis de skal brukes i avl. Hvis ikke, er de der og må følges med på.

Når pasientene eldres, øker sjansen for problemer enten direkte fra testiklene, eller indirekte gjennom prostataen. Testiklene skal undersøkes hver gang pasienten er inne. Det er forbausende ofte de ikke blir det, og når noe blir funnet, virker det som om noen veterinærer kvier seg for å gjøre noe. Prostatasvulster har rundt 15% sjanse for å spre seg, men hvem de 15 er, vet vi ikke før vi har undersøkt. Vi har sett pasienter dø i relativt ung alder grunnet spredning av testikkelsvulster til lever.

En pasient vi hadde inn i høst, kom inn på vakten grunnet diare, og store smerter i ene bakbeinet under bevegelse. Stor var overraskelsen hos eier når vi påviste testikkelsvulst gjennom palpasjon av testikkelene. Og vår overraskelse ble ikke mindre når vi fikk høre at hun hadde vært i kontakt med flere veterinærer, uten at noe var gjort. I tillegg til testikkelsvulstene, fant vi en forstørret prostata og betennelse i urinveiene. Urinveisbetennelsen blir klassifisert som komplisert, da det er stor fare for interaksjon med prostataen, og vi har to svulstbefengte testikler som predisponerende årsaker. Undersøker av hunden viste også en liten forandring i milten. I tillegg fjernet vi en annen kul p å hunden, når den var i narkose; dette var en ondartet hårsekksvulst. Denne var også undersøkt. Husk at du aldri kan få svar om kuler ved å kjenne på dem. De må undersøkes under mikroskopi.

Det er også andre forandringer i testiklene, som kan være viktig å tenke på. I Norge har vi ikke så mange farlige sykdommer. Men det betyr ikke at vi skal ignorere funnene vi gjør klinisk, å ikke ta med de farlige sykdommene i differensialdiagnosene våre. Hvis vi mangler denne kunnskapen, kan faktisk eierne dø.

Hunden som eide de tesiklene i bildet under, kom inn grunnet akutt smerte i venstre frambein. Grundig undersøkelse, gjorde at vi fant noe mer bekymringsfullt: epididymitis-orchitis-prostatitis. Betennelse i bitestikkel og testikkel. Hunden var blitt lykkelig uten sine vedheng, og de smertene disse gav.

Dette var en liten introduksjon til hva vi gjør innen urinveiene. Det er mye, mye mer, men jeg tviler på få gidder å lese så langt ned som dette.